Etter den kritikerroste debuten CRUX fra 2011 er Sandra Kolstad allerede klar med oppfølgeren: (Nothing Lasts) Forever.

Kolstad byr denne gangen på et konseptalbum, med vann som estetisk og konseptuelt utgangspunkt for tekst og komposisjon. Albumslipp er satt til 28. september.

(Nothing Lasts) Forever er produsert av Sandra Kolstad og den svenske improvisasjonsmusikeren og komponisten Petter Eldh. Hun gjør også duetter med den levende hiphop-legenden Son Of Light, en av landets mest talentfulle popsangere Lucy Swann, samt teknoduoen Bloksberg. Albumet er mixet av produsentkollektivet Souldrop, i samarbeid med Kolstad selv. Låtene er skrevet i Kolstads gamle familiehus ved havet utenfor Haugesund. Her satt hun isolert fra omverdenen og komponerte det albumet som i dag er klart for verden utenfor.

Både plata og alle låtene har alle paranteser i titlene. Parantesene representerer en tvetydighet, noe paradoksalt, en motstand mot det ensidige og enkle. Albumet er et forsøk på å favne alt, som havet: Det dystre, det dansante, det underbevisste, det konstruerte, på samme tid mørke og lys, på samme tid pop og avantgarde. På samme tid hardt som is, flytende som vann. Kolstad oppfordrer gjennomgående til å bryte med det etablerte, søke nye stier, som i låta Discovery (Every Part A Part Of The Picture), hvor hun synger: “We Don’t Want Your Certitude Nor Your Peace, All We Want Is These Days Of Discoveries”. Og det er akkurat det hun selv gjør på denne plata: Hun våger mer og hun viser mer. Hun er lysere enn på forrige plate CRUX, men også mørkere. Er både mer personlig og mer politisk. Sjangermessig jobber hun også bredere: Albumet er en shapeshifter som krever å få bevege seg i flere retninger. Pop, hip-hop, new wave, dubstep og disco. Tematisk er Kolstad opptatt av vår hang til å ønske det evige, mens vi hele tiden vet at det er det eneste umulige.

Første spor forteller oss at det første bedraget er “the unchangable” – men samtidig den første garantien for “meaningful action” – nemlig å innse at det eneste uforanderlige er det foranderlige, som i den klassiske Book of Changes, en av de eldste kinesiske tekster. I låta Kyrie (Elysion) vil Kolstad inn i det ukjente. Elysion var de gamle grekernes betegnelse for det som ventet på den andre siden, men som de ikke ante hva var. De definerte det som et sted for de gode, og Kolstad spør: “Have we been good enough to go?” Videre er det akkurat det hun gjør. Fortsetter. Ut i det ukjente, inn i oss selv, akkurat som vannet: Inn i alle kriker og kroker. Spørsmålet, det søkende, er noe av selve grunnlaget for plata. Helt til vi kommer til siste spor, Titanic II (Oh How We Waited For This Moment): Hvor mennesket innser at skibbruddet, det sekundet da alt går galt og vi går til grunne, faktisk er det øyeblikket vi har ventet på hele tiden, fordi det representerer en frigjøring.