Töcksfors

Kvartetten ble venner på Foss Videregående (Oslo) på 90-tallet, men har siden jobbet på hver sin kant med vidt forskjellige – og anerkjente – prosjekter. Det var jazzen som var det store på Foss. Tre akkorder og fire flate var ikke noe man snakket høyt om. Sjur og Aslak tok med Markus på Oslo Jazzhus, hvor de pleide å opptre. Det var der Markus ble introdusert for Peder. Han var tre år eldre, hadde bodd i New York, spilt med alt som kunne krype og gå av norske musikere, og ble regnet som en av landets mest talentfulle trommeslagere.På Foss hadde alle ambisjoner, alle holdt på med sine egne ting. 

Bortsett fra én gang, en sein natt, på fest hjemme hos en klassevenninne, Bertine Zetlitz, satt de og spilte sammen, og oppdaget at de delte den samme forkjærligheten for Paul McCartney. Der og da, fulle og glade, bestemte de at de måtte starte noe sammen. Det er aldri for seint. 15 år etter ringer Aslak til Markus. Peder får tilsendt noen filer. Sjur befinner seg i Tyskland, på turné med Solveig Slettahjell. 

Peder står på tunet utenfor det røde torpet like over svenskegrensa og snakket langsomt i telefonen.
– Jeg synes det er noe her, sa han.
– Men vi må jobbe mer med det.
– Vi?
Markus hørte riktig.

De snakker om instrumentering, trommespillet på Becks Sea Change, Genesis, vokalen til Dylan på Blood on the Tracks.

To uker senere sitter de fire på bussholdeplassen i Töcksfors sentrum. De er studioslitne etter å ha jobbet non stop i IsItArt studio. De første tingene hadde begynte å ta form. Men de vet samtidig ikke hvor det bærer, annet enn at de har en god følelse. Den kriblende fornemmelsen av at noe endelig var i gang, det de en gang hadde snakket om, lå der og ventet på dem. De ser skiltet over kjøpesenteret som lyste i skumringen. Og visste hvem de var.